8.0 Vitenskapen har alltid rett! Eller?

Alle sannheter går gjennom tre stadier. Først blir det gjort narr av. Så blir det kraftig motsagt. Til slutt blir det godtatt og sett på som selvinnlysende.

– Arthur Schopenhauer

Dette innlegget er skrevet blant annet etter oppslag fra faktisk.no, ulike diskusjoner i ulike media om hva som er sant og usant, og hvem som kan påstå å ha rett.

Det kan virke som om mange tror at forskere er sannhetssøkere med et objektivt blikk som på vegne av oss alle trøstig søker etter ny viten til glede for samfunnet. Og de svarer alltid ærlig på det man spør om og har ingen egeninteresser eller baktanker. I virkeligheten er det en haug med primadonnaer med stort ego som sloss om penger og prestisje og er helt avhengig av godviljen til andre forskere, politikere og næringslivet. Med andre ord: en helt vanlig, menneskelig aktivitet, men per i dag den beste måten å komme fram til om hva som faktisk er sant. Den vitenskapelige metode er en formalisert måte å krangle på!

Det som er viktig å vite for folk som vil faktasjekke, er hva man faktisk må sjekke – det holder ikke bare å ringe en forsker. Hvis man er en “faktasjekker” kan man se for seg at man kan gjøre en sjekk av fakta ved å ta noen telefoner til noen kjente forskere, gjerne noen som er vant til å være i media som man vet kan gi forståelige og passe lange svar. Så kan man referere det de mener som om det er fakta. Dette er IKKE faktasjekk!

Man vet ikke om forskeren man snakker med har full oversikt over forskningen på feltet. Sannsynligvis ikke, for det er veldig mye forskning og hver forsker fokuserer gjerne på sin lille nisje. Dessuten er gjerne svaret man får basert på «dagens dominerende paradigme», forskeren har øknomiske eller politiske baktanker bak svaret sitt eller andre underliggende grunner til å svare det hen gjør. Er faktasjekkeren naiv så presenteres forskerens mening som den fulle og hele sannhet. Så enkelt er det dessverre ikke.

Under eksemplene kommer en liste med tips om hva man bør tenke på når man snakker med en forsker så man er i stand til å tolke svaret på en ordentlig måte.

En faktasjekker kan også gjerne påstå: «Den som ikke har vitenskapelig belegg for sine utsagn farer med løgn.» Men: Er det vitenskapelig belegg for dette utsagnet? Nei, man kan bare si at man ikke har vitenskapelig belegg for påstanden. Man kan ikke si at det er løgn.

Det er et velkjent fenomen innen vitenskapen som heter “Paradigmeskifte”, på engelsk “Paradigm shift”, et begrep som i 1962 ble introdusert av vitenskapsfilosofen Thomas Kuhn. Alle fagområder har stor treghet i å endre hva de tror på er sant og det er veldig mange eksempler på at gamle, gale “sannheter” henger igjen i årtier. Med andre ord: Paradigmeskrifter er vanskelige og smertefulle greier – og skal kanskje være det så man ikke kaster seg på det første og beste nye som farer forbi. Men det krever da gjerne dyp innsikt i faget for å være klar over når slike skifter er i emning.

For å forklare dette, la meg presentere et utvalg saker min familie har vært engasjert i gjennom de siste tre generasjonene.

Nå kan det se heroisk ut at vi tilsynelatende hver gang har kjempet mot utdaterte meninger. Men det er ikke så enkelt! I mange andre saker har vi nok stått godt og solid plantet i gammelt tankegods, for eksempel min avvisning av problemer med elektromagnetiske felt helt til jeg ble dårlig selv. Men her handler det altså om motstrømsopplevelsene.

Bilder fra Blyttia 4/2017 i artikkel om farfar Rolf Nordhagen skrevet av min onkel Per Jonas Nordhagen

Botanikeren:

Farfar var botaniker og to saker han var engasjert i kan illustrere problemet med paradigmeskifter:

1. Da kraftanleggene i Aurlandsdalen skulle bygges ut gikk han ut med bekymring om ulike planter i dalen ville overleve. Spesielt en meget sjelden vill rabarbra. Han ble intervjuet på radio (dette var før TV) og møtte kraftig motstand fra alle kanter. Eksperter i studio mente at utbygging ikke var noe problem, det var framskrittet og framtiden! Bevare en rabarbra? Tøys og tull! Han ble til og med parodiert som «den gale professor» som bare tenkte på planter og ikke på framskrittet og kraftproduksjonen. Ingen var interessert i naturvern den gangen. Hva hadde faktasjekkere gjort med en slik sak? Hadde man spurt planleggere og utbyggere så hadde de klart ment at farfar tok «Helt feil» ved å ta hensyn til plantene? Hva er holdninger til dette i dag? Farfar hadde «Helt rett» i å tenke naturvern ved utbygginger.

2. Man lurte på om noen av fjellplantene kunne ha overlevd i Norge under istiden. Farfar mente at det var høyst sannsynlig at det kunne overvintre planter på nunataker og langs kysten. Andre avviste dette totalt. Dette er en diskusjon som har bølget fram og tilbake. Hva som var det dominerende paradigme har variert, og jeg vil tro at hvilket svar en faktasjekker ville fått som «helt riktig» ville variert over tid. De som støttet rådende syn ville mer enn villig bekrefte at det var sant, mens de som støttet det kontroversielle synet ville nok valgt å holde en lav profil – bedre å bruke tiden på fag en krangling i pressen. Eller de var aktivister – og da ville de kanskje ha lite troverdighet i en faktasjekkers øyne? Det var kanskje disse “aktivistene” som ble faktasjekket? Og dagens status er at dette er avklart, opplest og vedtatt ved hjelp av DNA-analyser: noen fjellplanter overlevde istiden i Norge og noen ikke.

Kjernefysikeren:

Min far Rolf Nordhagen jr., skrev doktorgrad i kjernefysikk i Liverpool midt på 50-tallet. Da kom de første forskningsrapportene om helseskadene ved røyking. Han slutta tvert! De var overbevisende, men det var kontroversielt å hevde dette i mange tiår etterpå.

Min far, fysikeren, i arbeid med å få måle-elektronikken til å virke

Ellers var det mange kontroverser innen hans fagfelt som ikke er helt tilgjengelige for oss legfolk, men to saker kan nevnes.

Russisk prøvesprengning gir readiokativt nedfall i Norge

På 60-tallet var atomforskningens tidsalder med prøvesprengninger av atombomber både i USA og Russland. Russland prøvesprengte på Novaja Semlja, nord for Norge. Kjernefysikerne i Norge spiste ikke mat fra fjellregionene i Norge for der var det mye kjernefysisk nedfall fra de russiske sprengningene. Men å gå ut med dette ville skape problemer, for eksempel Norges forhold til både USA og Russland.

Dessuten hadde de ikke noen forskningsprosjekter som arbeidet med dette. Hvem ville ha økonomi og interesse av å finansiere det? Så de hadde ingen vitenskapelige artikler publisert i seriøse fagfellevurderte tidsskrifter å vise til. Dermed ble det ikke «hold i påstandene deres». De baserte nok «troen sin» på «lunsj-forskning» hvor man diskuterte problemstillingen i lunsjen hvor mange ulike «kompetanser» spiste og pratet sammen. Kanskje man tok en telefon til en man hadde studert sammen med som nå jobbet på meteorologisk institutt og spurte litt om vindretninger o.l. Så tok man kanskje noen runder med beregninger på tavla (som var i alle rom på den tiden, ikke minst viktig i lunsjrommet) og så trakk man sine konklusjoner og handlet der etter.

En faktasjekker som ringte ville kanskje ikke fått et ærlig svar? Det ville kanskje få for store politiske konsekvenser? Og/eller man hadde ikke noe forskning å vise til. Men var det så farlig? En ikke-vitenskapelig, empirisk, anekdotisk (alt skjellsord for en faktasjekker) erfaring i forhold til dette er at en gren av min svigerfamilie bodde på en fjellgård i Norge. Både en i familien og flere av hans jevnaldrende i området, som alle vokste opp på 60-tallet og spiste mye mat fra hjemgårdene, har fått ulike kreftformer i magen på 1990- og 2000-tallet. Men dette er ingen bevis på at nedfallet var farlig, det kan godt være tilfeldigheter.

Uenighet mellom Einstein og yngre fysikere

Albert Einstein satte hele fysikk-miljøet på hodet da han kom med sine revolusjonerende ideer i starten av sitt fysikker-liv. Han møtte mye motstand, men fikk tilslutt gjennomslag.

Yngre forskere og Nobelprisvinnere som Niels Bohr fra Danmark, Erwin Schrödinger fra Østerrike (han med katten) og Werner Heisenberg (han med usikkerhetsrelasjon, Uncertainty principle) gikk i Einsteins fotspor men ble etterhvert rykende uenig med Einstein, nettopp om dette «usikkerhetsrelasjonen» som beskrev en grunnleggende usikkerhet i hvordan elementærpartikler oppfører seg. Enkelt sakt er det umulig å lage former som presist kan si hva som vil skje med en slik partikkel, man kan bare gi statistiske sannsynligheter for ulike utfall. Min far arbeidet ved Niels Bohrs institutt i Danmark på 60-tallet etter at Bohr var død, men diskusjonene satt i veggene og preget hele det internasjonale fysikk-miljøet på den tiden.

Einstein var svært uenig i at verden var bygget av slike uforutsigelige partikler. Dette var ikke slik fysikere var vant til at verden var; man hadde en lang tradisjon for at man ved hjelp av formler kunne forutse hvordan objekter ville bevege seg. Og kjente man ikke formlene måtte man bare lete mer! Einstein uttalte derfor ved mange anledninger at «Gud spiller ikke med terning». Han var riktignok ateist, men dette var en måte å utrykke hans tro på at fysikken skulle være solid plantet på forutsigbare hendelser som kan beskrives presist med formler.

I dag er usikkerhetsrelasjon godtatt som en presis beskrivelse av elementærpartiklenes egenskaper.

Hadde en faktasjekker ringt Einstein og spurt hva han mente om disse nye ideene fra de unge fysikerne hadde det nok kommet et klart og entydig svar om at disse ideene bare var tull og ikke kunne føre fysikken noe videre.

Yrkeshygienikeren:

Mor forsket på helseskader ved asbest, løsemidler og tungmetaller. Mange kontroverser med industriens forkjempere der også. La meg ta ett eksempel: kvikksølv i amalgam. Det var mye forskning, noe fra langt tilbake i tid også, både epidemiologiske og eksperimenter, som viste helseskader og at amalgam lakk kvikksølv ut i kroppen. Imidlertid ville en faktasjekker fått svar fra Tannlegehøyskolen, Norsk Senter for Odontologisk Materialforskning o.l. om at amalgam var helt ufarlig og kvikksølv umulig kunne lekke fra plombene. De som hevdet noe annet var ukyndige, hysteriske aktivister, eller noe deromkring. Så i mange tiår ville en faktasjekker kunne bevise at de som hevdet at amalgam var helseskadelig «tok helt feil». I dag er amalgam forbudt på grunn av at det er helseskadelig fordi det lekker ut kvikksølv.

Programmereren:

Innen mitt eget fagområde, informatikk/data har det vært mange kontroverser, typisk om hvilken teknologi som var best. La meg ta fire eksempler:

1. Ole Johan Dahl og Kristen Nygaard utviklet programmeringsspråket Simula på 60-tallet. Jeg er vokst opp med dette, og et enda mer «ekstremt» programmeringsspråk fra Silicon Valley som bygger på Simula. Simula-entusiaster ble sett på som skikkelige upraktiske, drømmende fanatikere som ivret for denne håpløse måten å programmere på i en periode på ca 20 år (ca 1965-1985). Spurte faktasjekkere professorer i Bergen, Trondheim eller Tromsø (det var bare fire universiteter da), evt enkelte professorer i Oslo, eller anerkjente og flinke folk i IT-bransjen, ville de fått til klart svar at vår påstand om at slike programmeringsspråk var smartest å bruke var «helt feil». I dag er dette den dominerende måten å programmere på og Ole Johan og Kristen har fått Touring-prisen for Simula (tilsvarer Nobelprisen i Informatikk).

2. Trygve Reenskaug hadde vært i Silicon Valley på slutten av 70-tallet og lært deres måte å lage datanett på. Jeg jobbet med ham da vi bygget et slikt nett her i Oslo rundt 1980. Den måten vi gjorde det på var en helt annen måte enn televerkene og de store industrigigantene som IBM gjorde det på. Vi hadde enkelte diskusjoner med folk fra disse miljøene, og man var så uenige at de «gnistret». Det var da relativt få i Norge som var enige i vår påstand om at vår måte var smartest. Hadde man “faktasjekket” vår påstand mot f.eks. det som tilsvarer Telenors forskningsavdeling, eller fagfolk ved datasentre, eller hos den gangen den største leverandøren av slike nett, IBM, som var av de få miljøene i Norge som kunne noe om dette på den tiden, hadde faktasjekkeren fått et rungende «helt feil» godt dokumenterte av store mengder artikler og rapporter. Status i dag er at “vår måte” å lage datanett på, er den måten Internett og WiFi er laget på i dag. Hvorfor? Kanskje fordi ARPA (gren av USAs forsvar) var sentrale i utviklingen av denne teknologien og den hadde godt egnede teknikker for å fungere bra selv om maskiner i nettet ble ødelagt – f.eks. bombet.

3. Den lille boksen med sensor under og knapper på oversien som man styrte en pil på skjermen med, det var noe skikkelig tull! «Alle» vi jobbet sammen med på SINTEF synes vi drev med unødvendig dill. Og så het den MUS!!! Vi brukte maskiner fra Apple som het Lisa og demonstrerte hvordan den hadde MUS! HaHaHa… Ikke ett eneste hankjønnsmenneske greide å høre etter hva vi sa etter at de hadde fått den opplysningen. Da var tankene deres helt andre steder… Mulig dette ikke er forståelig for de som ikke er vokst opp med «data-mus», men «mus» var på den tiden ensbetydende med det som på engelsk heter «pussy» 🙂  

Blyge selgere forsøkte å kalle musa «en katt» eller «en dirigent». Samtidig fikk jeg påpakning av en myndig dame som mente vi brukte alt for vanskelige fagord når vi fortalte om vinduer, menyer og pila vi styrte med musa. Dette var rundt 1980.

En faktasjekk på nytten av denne teknologien ville fått til svar at det nok var unødvendig å bruke dyrebar datamaskinkraft på slikt «dill». Man greide seg fint med tekstbaserte løsninger. Mye billigere, raskere og enkle å bruke.

4. Dette er ikke et eksempel på uenighet innen forskningen, men et eksempel på hvor ulike svar man kan få avhengig av hvem man spør, og de man kanskje tror har innsikt og kontroll har ikke det bestandig.

På 80-tallet hadde vi et større forskningsprosjekt som blant annet så på hvordan engineering-virksomhetene i Norge produserte dokumenter. Vi deltok i et sikt prosjekt.

Vi hadde fine grafiske skjermer som ikke bare kunne vise tekst, men bilder også. Vanlige tekstbehandlere viste kun tekst, men det var kun et tidsspørsmål før man fikk andre løsninger. Vi ønsket å lage verktøy for å kunne kombinere tekst og bilder i dokumenter på en enkel måte (noe som er en selvfølge i dag, men ikke den gang). Vi besøkte derfor diverse engineering-selskaper og spurte rundt. Det vi først hørte var at det var veldig lite bilder i dokumentene. De vi fikk snakke med var mye mellomledere. Ingeniørene var opptatt og ikke så snakkesalige. Mellomlederne så gjennom mange dokumenter og fant lite bilder. Så det var andre problemstillinger vi heller burde se på.

Litt tilfeldig støtte vi også på noen sekretærer. Jeg, som jente, kom godt i prat med dem om dokumentproduksjon. Det var interessant for det vist seg at det jo var dem som i hovedsak laget dokumentene den gang. Jeg spurte dem da om hvorfor de trodde det var så få bilder i dokumentene. De viste godt hvorfor: det var en kjempejobb å få inn bilder. Man måtte da sette av passe tom plass i teksten og så skrive ut hele dokumentet, lime inn bildene og så ta kopi på kopimaskinen av sidene med bilder – manuelt for sidene med bilder gikk ikke inn i materen. Så la man kopiene av bildesidene inn i resten av dokumentet og man kunne så bruke materen på kopimaskinen og lage flere kopier. Dessuten var det alltid mye mas på ingeniørene for å få bildene de trengte. Så de forsøkte å unngå bilder så sant det var mulig.

Etter dette fant vi ut at vi måtte snakke med ingeniørene for det var de som skulle bruke dokumentene etter at de var laget og derfor kanskje ville savne bilder – og det gjorde de. De måtte ofte snakke med forfatterne og be dem presisere og sende over bilder, gjerne da i form av konstruksjonstegninger som var hentet ut av datasystemer. Og det var det vi hadde en mistanke om. Vi ville derfor gjerne ville se om det lot seg gjøre å «høste» slike tegninger og få dem inn i dokumentene.

Forfatteren med mus, vinduer og menyer på en maskin knyttet til et datanett, ca 1980. Programmeringsspråket var Smaltalk som bygget på Simula.

Hva eksemplene viser om «fakta» og paradigmer:

Jeg kunne nevnt mange flere eksempler, men håper med dette å få fram poengene:

1. En eksperts uttalelser kan være feil, til og med flere eksperter kan ta helt feil, ja hele forskningsmiljøer kan ta feil. Spesielt gjelder dette i forhold til påstander som bryter med gjeldende paradigmer.

2. En hysterisk, indoktrinert aktivist kan ha like mye rett som etablerte forskningsmiljøer. Spesielt gjelder dette i forhold til påstander som bryter med gjeldende paradigmer.

Som legperson er det derfor vanskelig, ja kanskje umulig, å «faktasjekke» ved å ringe noen eksperter å få dem til å vurdere om noe er riktig eller feil. Det hadde selvfølgelig vært fint om det var så enkelt, men det er det dessverre ikke.

Min påstand er at hvis man skal faktasjekke noe som bryter med tidens gjeldende paradigme så er det helt bortkastet å bruke tid på å ringe ikke-kontroversielle eksperter. Svaret er opplagt at den kontroversielle påstanden er «helt feil».

Skal man faktasjekke kontroversielle påstander er det en større jobb som krever lesing av omfattende faglitteratur og innsats for å sette seg inn i hvor frontene ligger, hva er de ulike paradigmene, har det rådende paradigme blinde flekker etc.

Her er noen tips til hva man bør være klar over når man snakker med forskere og som illustrerer hvordan forskning langt fra er den objektive søken etter sannhet mange tror:

  1. De aller aller fleste forskere tenker økonomi og hva som er økonomisk «drivverdig» forskning. Satt på spissen er de eneste som ikke tenker økonomisk strategis noen rare fulltidsansatte på universitetene som surrer rundt inne på kontoret sitt og derfor ikke trenger andre penger enn egen lønn. De har kanskje en doktorkandidat som instituttet internt velvilligst begunstiger hen med. Hen er ikke opptatt av å utvide forskningsfeltet sitt og har derfor ikke behov for å tenke økonomisk strategisk. Sannsynligheten er stor for at det er nettopp slike forskere som utforsker kontroversielle emner og slår hull i gamle myter – og skal man det møter man så mye motstand at ekstrabevilgninger bli en fjern drøm. Alternativt er det pensjonerte spesialister som ikke lenger behøver å tenke økonomi eller politikk.
  2. Politikk styrer forskning, og forskningskonklusjoner. Blant annet kan det være opportunt for forskere å forfølge og motbevise forskning som går mot deres paradigme. Og det er opportunt for de som blir kritisert å legge seg flate for å kritikken og de stadige angrepene stoppet. Angrepene kan gi dem dårlig rykte og stoppe bevilgninger. Kanskje det smitter over på andre forskningsområder i samme institusjon også, så det er trykk ovenfra for å få lagt konflikten død?
  3. Om noen publiserer et uventet resultat kan det være viktigere å finne en tilsynelatende feil i eksperimentet enn å finne ut mer om det uventede resultatet. Å ikke finne ut mer kan motiveres ut fra økonomi, politikk, egen prestisje eller noe annet.
  4. Når en slik kontrovers oppstår legges gjerne forskningsfeltet dødt en lang periode. Forskere er gjerne konfliktsky, eller man kan si det slik at de heller vil bruke tid på å forske og diskutere kreativt om faget med andre forskere enn å bruke tid og krefter på å forsvare egne funn mot til tider politisk, militærstrategisk, juridisk eller økonomisk motiverte angrep.
  5. I en kontrovers kan det også være at dominerende forskere står på den ene siden og det vil være drepen for karrieren og/eller bevilgninger å gå mot disse personene.
  6. En kontrovers på feltet kan skape tydelige konfliktsoner hvor man enten står på den ene eller den andre siden. Dette kan gjøre feltet odiøst, suspekt, «no-go zone» – man går ikke frivillig inn i et minefelt. Å ta fatt i slik forskning er neppe gunstig for forskeren personlig eller bevilgningssituasjonen.

En bok om noe som man skulle tro var helt ukontroversielt, nemlig forskning på vann, gir et godt innblikk i slike forskningskontroverser og det var lesing av denne som fikk meg til å lage oppsummeringen over. Den heter «The Fourth Phase of Water» av Gerald H. Pollack utgitt 2013.

«Follow the money»:

Det er spesielt viktig «å følge pengestrømmen» (follow the money): Hva gjør de med økonomiske interesser i at det rådende paradigmet består? Man må stille spørsmål om hvordan de tåkelegger, vrir påstander, angriper forskere som ikke mener noe som passer dem m.m. Dette er velkjente strategier .

Av sakene over hvor dette er aktuelt er utbygging av naturressurser, helseskadelige stoffer brukt av industrien og/eller promotert av industrien, og teknologi det er investert store summer i. Andre aktuelle næringer er legemiddelindustrien, oljeindustrien, oppdrettsnæringen, såkorn og gjødsel industrien (som har gått sammen om å finnaisere EAT-rapporten til Gunnhold Stordalen), telekom-sektoren og de som ønsker å bruke trådløs kommunikasjon (f.eks. selvkjørende biler) og matvareindustrien (f.eks. sukkerindustrien). Det er skrevet flere bøker om hvordan hele industrier har investert i forskning og markedsføring for å hindre aktivister med å komme gjennom med sitt syn om helse- og/eller miljøskader. Dette bør en faktasjekker ha inngående kjennskap til og være svært årvåken overfor.

De med økonomiske interesser er spesielt flinke til å bevare «rådende paradigme» hvis det er til deres fordel ved bl.a. å strupe forskning som kan vise noe annet. Og dermed blir forskere, ja hele miljøer og forskningsområder, «blinde» for fakta som kan gi paradigmeskifter – uten å være klar over det selv. Anbefalt lesning: “Doubt Is Their Product: How Industry’s Assault on Science Threatens Your Health” av Dr. David Michaels.

Enhver faktasjekker bør kjenne til hvordan paradigmer innen fagområder oppstår, utfordrer det bestående, får hegemoni, igjen blir utfordret av andre, og dør – og hvilken innebygget motstand det er mot paradigmeskifter. Kuhn er, som nevnt, den meste kjente som har skrevet om dette. Anbefalt lesning: “The Structure of Scientific Revolutions” av Kuhn fra 1962. Man kan også lese artikler og bøker av Clayton M. Christensen som omhandler samme tema i et næringsperspektiv.

Når det går politikk i det er det enda vanskeligere å nå gjennom:

Det er kanskje enda større vindmøller å sloss mot når politikere har satt prestisje i å utvikle og bruke det man som aktivist mener er skadelig. Dette gjelder kraftutbygging av ulike typer, vannkraft da farfar holdt på så han ble «overkjørt», men det er nå ansett uønsket naturinngrep og diskusjonen om dette har stoppet. Utbyggingskreftene er nå «overkjørt» og holder kjeft. Så da satser de som ønsker kraftutbygging på vindmøller hvor det ikke er konsensus om uheldige virkninger. Dermed kan politikere fokusere på framskrittene og fordelene dette kan gi, og industrien kan aktivt nøre oppunder med å promotere sitt positive syn. Hva som er politisk opportunt svinger …

Et prestisjeprosjekt er nå utbygging av trådløs kommunikasjon hvor de nordiske landene ser for seg at de skal lede an og skape ny industri og masse arbeidsplasser. Å stoppe et slikt «tog» vil ha potensialet til økonomiske og menneskelige tap som ingen blir galde for å høre om eller vil personlig tjene på å jobbe for. Og det vil gi stort tap av prestisje for politikere som har laget avtaler og pressekonferanser med det glade budskap.  Man vinner velgere ved slike glade budskap og ikke ved å være «festbrems» og gå mot teknologiutviklingen. Å bremse en slik «fantastisk framtidsvisjon» er i dag politisk umulig da ingen kan regne med slik hederlig omtale som røykelovens far, Høybråten. Hadde det vært valg rundt diskusjonen om loven så hadde han tapt stort. Det var først en god stund i ettertid at han kom inn i varmen igjen. Og grunnen til at dette ble politisk mulig var at det lå flere10-års forarbeide bak vedtaket som forbød røyking på offentlig sted og steder åpent for publikum.

Å gå mot utbygging av 5G, og også begrense dagens stråling, vil være enda vanskeligere enn å få på plass en røykelov. Som røyking er mange blitt avhengig av trådløs kommunikasjon, og vil nødig personlig ofre noe. Det tilsvarer «slutte å røyke». Men i motsetning til røyken, som man kunne lukte, er elektromagnetisk stråling helt umerkelig når man ikke reagerer selv. Så det kan være vanskelig å skape forståelse for at det i det hele tatt finnes, hvor mye det er o.l. Hadde man kunnet se, høre eller lukte det så hadde det vært lettere å forstå hvor mye og kraftig stråling som faktisk finnes.

I tillegg er mye mer norsk (og nordisk) industri, både nåværende og potensielt kommende, involvert i denne teknologien. For røyking var det få arbeidsplasser og bedrifter knyttet til sigaretter i Norge (og Norden). Dermed hadde det å stoppe røyking så godt som ingen konsekvenser for industrien. Mens for trådløs kommunikasjon står mange bedrifter og arbeidsplasser på spill.

Les om problemet med å stoppe nordiske politikere som ivrer for 5G i dette blogginnlegget hos Einar Flydal fra januar 2019.

Militære interesser gjør det enda vanskeligere å nå gjennom

Som man følger pengene bør man også sjekke hvilke militære interesser som kan ligge bak påstander og teknologivalg. Militæret er storbrukere av elektromagnetisme og var tidlig ute med å ta det i bruk i form av radar og radio-kommunikasjon. De første grenseverdiene for stråling ble utarbeidet nettopp for å beskytte de som arbeidet med slik teknologi – og grenseverdiene har forså vidt ikke blitt endret siden den gang.

Finner man «useriøse tullinger» som er enig med deg vil det bli brukt mot deg:

En siste observasjon er at et kontroversielt standpunkt tiltrekker seg også folk med, la oss kalle det, ytterliggående holdninger. Meningsfeller kan komme med helt feilaktige forklaringer på hvorfor de mener at du har rett.

Det er lett å bruke disses ytterliggående feilaktige påstander som “skyts” for å senke alle som forfekter det kontroversielle synet. Det er lett å ta “hele gjengen” som useriøse tullinger blant annet ved å tilkjenne de med moderate meninger de ytterliggående holdningene og angripe dem for disse – uansett hvor mange ganger og hvor ofte de seriøse tar avstand fra dem.

Som ukyndig kan det være vanskelig å finne skillet mellom de ville forklaringene og konspirasjonsteoriene på den ene siden og kontroversielle sannheter på den andre.