Bakgrunn for det som står her. En del er hentet fra kapitel 5 og 6 i referanse [Pall2018] som går grundig gjennom dette og forklarer med sitater, lister med artikkelreferanser, bøker m.m. Her er også en nettside om dette temaet (på engelsk) og her er en annen (også på engelsk). I tillegg brukes stoff fra en fagfellevurdert artikkel (Mercer 2016) som analyserer industriens bruk av vurderingskriterier for forskning som en metode for å kunne avvise forskning som kan stikke kjepper i hjulene for ens egen aktivitet.
Telekomindustrien bruker kjente «triks» for å overbevise de som ikke kjenner feltet og for å kjøre over de som kjenner feltet. Dette er «triks» de har lært av blant annet tobakksindustrien:
- Man viser til at det finnes både forskning som viser skade og forskning som ikke viser skade. Man påstår derfor at det er nødvendig med mer forksning før man kan trekke en endelig konklusjon. I mellomtiden vil man ikke endre på ting, for å være»føre var» er ikke aktuelt.
- Man sørger for å finansiere forskning som ikke viser noen helseskader. Det er ikke vanskelig å konstruere forsøk som ikke viser skade. Forsøket kan se tilforlatelig og trovedig ut. Men ser man nøyere etter er ulike elementer i forsøket konstruert slik at det umulig kan vise sikker skade.
- For å vise at man selv vurderer all vitenskap seriøst så setter man opp et sett vurderingskriterier. De lager man så strenge at det er mulig å avvise enhver vitenskapelig artikkel ved at den ikke tilfredsstiller minst ett av kriteriene. Grunner til det er at kriteriene tildels er motstridende og/eller setter krav til for eksempel biologisk forskning som er umulig å tilfredsstille. Slike krav kan bare tilfredsstilles av forsøk hvor man har full kontroll på absolutt hele situasjonen som undersøkes, noe som ikke er tilfellet i biologisk forskning.
- Sørg for dårlig finanisering av uavhengig forskning slik at all forskning på dette feltet blir avhengig av at organisasjoner med næringsinteresser bidrar finansielt. Dermed blir ikke forskning som potensielt kan finne skade ikke finansiert, mens forskning som ikke finner skade finansieres.
- Ha en bredskap i forhold til presseoppslag ved å følge med og raskt parrere med motargumenter og misstenkeliggjøring av «motstanderen».
Disse punktene forklares nærmere under her. I tillegg utøver næringen press på enkeltforskere og institusjoner de arbeider ved for å få stoppet forskning som vil skade næringen. Dette står det en del om i nettsidene referert til over.
Hvordan vise at man har rett?
Både tobakksindustrien, sukkerindustrien, telekommunikasjonsindustrien og en rekke andre næringer som gjerne vil ha sitt syn gjennom har brukt følgende strategi:
Man lager et opplegg som gjør at man kan argumentere for at man ikke vet sikkert. Det er da nødvendig å påberope seg tilsynelatende faglig grunnlag for tvil. En viktig strategi for å få til dette er å sørge for en mengde forskning som er satt opp slik at man kan hevde at man ikke har funnet noen statistisk sammenheng mellom, i dette tilfellet, stråling og svekket helse.
Så kommer kjernen, selve «trikset»: Når man så kan vise til at det finnes mye forskning som ikke kan vise til noen sammenheng, så påstår man at det ikke er vist noen sammenheng. Det er stor forskjell på disse to konklusjonene! Spesielt når man har konstruert forskning som skal gi resultater som sier «ingen sammenheng funnet» og så hevde «det er ingen sammenheng». Det er som å bevise at det ikke finnes svarte svaner ved å ta en tur til et område man vet det bare finnes hvite svaner. Gjør man dette mange ganger, mange flere ganger enn de som har sett svarte svaner, så kan man hevde at det finnes en overveiende mengde “forskning” som viser at det ikke finnes svarte svaner enn det som viser at det finnes svarte svaner. Altså er det usikkert om det finnes svarte svaner i det hele tatt. Eller?
Sjekker man resultatene av forskning finnansiert av telekommunikasjonsindustrien og forskning gjort av uavhengige så finner man en stor overvekt av «ingen funnet sammenheng» fra telekom-forskningen og en stor overvekt av «sammenheng funnet» i den uavhengige forskningen. I tillegg finnes en rekke artikler (flere tusen) som finner at EMF kan brukes medisinsk med positiv virkning, for eksempel bedre beinvekst etter brudd.
Hvordan setter man opp forsøk som viser «ingen virkning funnet»?
Det er mange egenskaper ved et elektromagnetisk felt som kan påvirke hvilke resultater man får. Kjenner man dette godt kan man velge egenskaper man vet gir liten virkning, men som kan likne på ekte mobiltelefonstråling. Man må da være ekspert for å skjønne at dette ikke er mobiltelefonstråling og at de valgte egenskapene nettopp er de som gir liten virkning. Typisk eksempel er at man velger riktig bølgelengde, men ikke har pulser (de som overfører data). Eller man lager matematiske modeller for et menneskehode og beregner hva som skjer – og det hodet er på en person som er så stort som ca 10% av den mannlige befolkningen. Jo større hode, jo mindre virkning. Hvis man isteden hadde modellert et barnehode hadde man fått helt andre resultater.
I tillegg til å velge egenskaper kan man ha få dyr med i hvert forsøk. Det er en sikker måte å redusere «statistisk gyldighet», det vil si at om man finner noe avvik mellom test-dyrene og kontroll-dyr (som ikke er blitt utsatt for stråling) så skal det stor forskjell til for at man kan si at man finner en tydelig forskjell. For eksempel kan man lettere hevde at det godt kan være tilfeldigheter når 3 av 5 dyr blir syke og 1 av 5 av kontrolldyrene ble det – det er jo bare to fler som ble syke. Har man f.eks 30 i en gruppe på 50 mot 10 av 50 så er det vanskeligere å påstå at det like tilfeldig at 20 flere ble syke. Dette kalles for «mer statistisk signifikante resultater» og man kan stole mer på at flere vil bli syke om de utsettes for stråling enn om de ikke ble det.
For å senke sannsynligheten for å finne noen statistisk signifikant forskjell kan man sørge for at de dyrene som er med i forsøket vil reagere forskjellig så man får stor variasjon innenfor en gruppe. Det vil si at det er stor variasjon i hvor syke dyrene blir. Det skaper usikkerhet i resultatene. Man vet at hundyr og handyr reagerer ulikt på EMF, så da sørger man for å ha en blanding av hanner og hunner i hver forsøksgruppe – hvis man vil ha usikre resultater. I tillegg rapporterer man ikke hvor mange av hver i hver gruppe så det er umulig å undersøke nærmere om hva som er gjort.
Dernest så sørger man for en lang rekke slike forsøk med litt ulik vinkling men som alle viser «ingen virkning funnet». Lager man nok slike forsøk, så vil man ved enkel opptelling kunne hevde at det finnes mer forskning som viser «ingen funn» enn de som viser «funn». For politikere og andre som ikke er fageksperter ser jo dette helt tilforlatelig ut, og man stoler på at det er faglig usikkerhet. Og næringen kan hevde at «det er helt ufarlig» siden man ikke kan vise at det er farlig – hvis man teller opp artikler.
Imidlertid har noen satt seg ned og sortert forskningen og sett på hva har uavhengige forskere funnet i forhold til næringens forskning. Da finner man en stor overvekt av «ingen funnet sammenheng» fra telekom-forskningen og en stor overvekt av «sammenheng funnet» i den uavhengige forskningen. Da får man et annet bilde en det næringen promoterer.
Hvordan sørge for at man kan avvise all forskning man ikke vil ta hensyn til
Du finner en grundig gjennomgang av dette i den vitenskapelige artikkelen «The WHO EMF Project: Legitimating the Imaginary of Global Harmonization of EMF Safety Standards» fra 2016 skrevet av David Mercer. Artikkelen gjennomgår tre viktige strategier som ICNIRP/EMF-prosjektet bruker for å kunne avvise forskning:
- Bruke teknologisk determinisme i sin retorikk for å trivialisere lokale / nasjonale bekymringer og vurderinger. EMF-prosjektet hevder at om man velger lokale løsninger så vil det skape forvirring blant politikere og reguleringsmyndigheter, angst for teknologien i befolkningen og ulemper for leverandør-industrien som må skreddersy løsninger for de enkelte landene. De spør også retorisk om «Vil strengere reguleringer bli en hemsko for introduksjonen av nye teknologier som kan ha store fordeler for helse og internasjonal handel?». De bygger derfor på at innovasjon og utvikling skjer i store multinasjonale selskaper, mens mange studier viser at strengere regler kan medføre et økonomisk insentiv for større lokal innovasjon og utvikling av bedre teknologier.
- Utvikle skreddersydde modeller for hva som er «pålitelig vitenskap» («sound science») som er tilpasset EMF-prosjektets regulatoriske agenda og institusjonelle identitet. Slik skreddersøm forekommer oftest på områder hvor det har vært langvarige faglige kontroverser hvor motstanderne har hatt anledning til å forbedre og skjerpe argumentasjonen sin overfor motparten. I en slik sammenheng holder det ikke å «komme med fakta» eller slå i bordet med faglig eller institusjonell autoritet for å avslutte debatten. Isteden må de faglige ekspertene forklare sine metoder og logikk. EMF-prosjektet har møtt mye kritikk fra ulike hold om at de ikke har vurdert en stor mengde vitenskapelige studier som det hevdes at er relevante for EMF-reguleringer. Ikke overraskende er derfor deres definisjon av «pålitelig vitenskap» tilpasset for å forsvare seg mot denne kritikken, og brukes for å argumentere for hvorfor de manglende studiene ikke kan tas hensyn til siden de ikke er «pålitelige forskning», det vil si upålitelige og resultatene de presenterer er ikke til å stole på. Mercer viser at kriteriene EMF-prosjektet setter opp kan brukes til å avvise enhver artikkel. I den politiske sammenhengen som EMF-debatten foregår i, så er disse kriteriene er kraftig virkemiddel for å begrense motkreftenes evne til å påvirke politikere for å få strengere reguleringer eller innføre forsiktighetsregler.
- Grensene mellom forskning og politikk må være definert slik at EMF-prosjektets vitenskapelige autoritet også får påvirkning på politiske områder. Samtidig må grensene defineres slik at meningsmotstanderne ekskluderes fra den politiske arenaen for å unngå variasjon i standarder på bakgrunn av føre-var og forsiktighetstiltak, noe som kan gi lokale standarder.
Jeg har laget en oppsummering av artikkelen på norsk i pdf-format. Last ned: WHOEMF-Mercer2016_sammendrag_nettversjon – kildehenvisninger refererer til litteraturlisten i originalartikkelen.
Mistenkeliggjør og stikk kjepper i hjulene for «fienden»
For å sørge for at eget syn ikke blir unødig motsagt så går man til angrep på fagfolk som hevder at det næringen driver med er skadelig.
For eksempel mistenkeliggjør man forskere som publiserer forskning som gir “uheldige” resultater for næringen. Man forsøker også å få dem sparket, få stoppet forskningsbevilgninger m.m. [Pall2018] kommer med flere konkrete, dokumenterte eksempler.
Et resultat av denne innsatsen fra telekommunikasjonsindustrien er at det ikke gjort noe forskning på helsevirkningen av reell stråling fra mobiltelefoner i USA etter 1996.
Telekommunikasjonsindustriens oppførsel er beskrevet i boka «Disconnect: The Truth about Cell Phone Radiation, What the Industry Is Doing to Hide It, and How to Protect Your Family» av Davis D. fra 2010.
Vi har også et mer hjemlig eksempel. Gro Harlem Brundtland har ved flere anledninger gått ut med at hun ikke tåler EMF fra blant annet mobiltelefoner, se artikkel i Dagbladet fra 2002 og artikkel i Aftenposten fra 2015 eller intrevju med Harald Stanghelle under Arendalsuka. Hun blir sterkt imøtegått av ICNIRP-folk, blant annet grunnleggeren av ICNIRP, Repacholi, og det norske ICNIRP-medlemmet Gunnhild Oftedal, se for eksempel Aftensposten fra april 2012. De gikk også ut i TU.no og Tek.no. De reagerer raskt og og går bredt ut i media for å setter henne «sjakk matt» ved å si at hun skremmer opp befolkningen – underforstått at alle som nå hevder å reagere på EMF bare er skremt opp av Gro og de mister dermed (enda mer) trovedighet. Du kan også lese om Bruntland og hva hun sier om EMF, artikkel på engelsk, opprinnelig skrevet i det norske magasine Plot i 2012 på norsk.
Sørg for dårlig finansiering av kontrollorganer, men sørg for å hjelpe dem med «riktig» informasjon
[Pall2018] går grundig gjennom hva som har skjedd i USA hvor telekommunikasjons-industrien sitter langt inne i reguleringsorganene og har sørget for lovgivning som gir dem svært frie hender i hvor de kan sette opp mobilmaster, hvor mye disse kan stråle og at ingen lokale myndigheter har rett til å gå inn og overprøve sentrale myndigheter. Dette siste er veldig nyttig siden de sannsynligvis har større problemer med å ha kontroll over alle de ulike lokale myndighetene rundt omkring.
I et foredrag på Litteraturhuset 26. oktober 2019 av Trond Skaftnesmo forklarer han hvordan man kan kjøpe seg posisjoner ved å donere til presidenkampanjer; blant annet vil en typisk stilling som leder for det som er USAs strålevern (FCC) koste 600.000 dollar.
Om El og Helse - under stadig utvikling 